KRONIKK: av Helge MyklebustFORSKNINGSDIREKTØR, LAERDAL MEDICAL
- Medisinsk nødtelefon. Hvilken adresse ringer du fra? Hvilken kommune er det? Hva er problemet?
Slik starter gjerne en nødsamtale til 1-1-3. Først gjelder det å finne ut hva som har skjedd, hvor pasienten er og om situasjonen er alvorlig. Folk ringer 1-1-3 når situasjonen er alvorlig. Oftest er det familie, venner eller kollegaer som ringer. Den som er syk, er sjelden en fremmed.
- 1-1-3-operatøren tar ledelsen: Er han våken? Puster han normalt? Jeg sender en ambulanse. Hør på meg: Du må gjøre hjerte og lungeredning. Jeg skal hjelpe deg. Ikke legg på. Slå på høyttaler hvis du kan.
Hjelpemiddelet hos 1-1-3 heter Norsk Indeks, et oppslagsverk for alle typer akutte situasjoner med spørsmål og instruksjoner til innringer. Målet er god førstehjelp inntil ambulansen kommer. Også for de som har lært livredning.
Den store forskjellen
Folk har lært livredning siden 1960. I dag viser undersøkelser at 9 av 10 voksne har vært på minst ett kurs, og de fleste mener det er deres oppgave å bestemme når en person trenger gjenoppliving.
I virkeligheten blir det oftest 1-1-3 sin oppgave å bestemme hvilken hjelp pasienten trenger. De færreste som ringer, forstår ikke selv når en bevisstløs person har hjertestans. Men det gjør sykepleieren på 1-1-3:
- Legg pasienten på ryggen. Sett deg på kne ved siden av brystet. Legg hendene oppå hverandre midt på brystkassen. Trykk hardt og dypt i denne takten: 1, 2, 3, 4, 5…
Og de er treffsikre. Tall fra Oslo viser at 1-1-3 oppfatter 95 prosent av hjertestanstilfellene rett, og at de raskt gir livreddende instruksjoner.
Men burde ikke de som allerede har lært livreddende førstehjelp, også kunne starte hjerte- og lungeredning (HLR) uten hjelp fra 1-1-3? Er det så vanskelig?
Når hjertet ikke lenger pumper blod, forsvinner bevisstheten. Men pustingen kan fortsette i flere minutter, og det er lett å tro at personen bare er bevisstløs. Mange blir usikre, og det er hjertestanspasienter som heller blir lagt i stabilt sideleie enn å få HLR.
Pasienten kan også bevege armer, bein og kjeve. Og det gjør ikke situasjonen bedre når pasienten er et familiemedlem. Da blir vi i tillegg redde. Og når vi er redde og usikre, er det ikke lett huske det vi har lært. Da er det godt vi har 1-1-3.
Norske 1-1-3-sentraler har utarbeidet en nasjonal anbefaling som ligger tilgjengelig hos Helsedirektoratet. Et viktig prinsipp er at alle innringere har rett på hjelp. Det spiller ingen rolle om innringer er lege eller sykepleier. Alle får hjelp til å starte HLR.
Den nasjonale førstehjelpsdugnaden, som ble satt i gang i februar 2017, ledes av Helse- og sosialdepaartementet, gjennom Helsedirektoratet.
Nasjonal dugnad
Dette er et godt utgangspunkt. Når nesten all livredning foregår sammen med 1-1-3, er det dette vi kan ta tak i og optimalisere. Arbeidet startet allerede i februar 2017 ved at regjeringen tok initiativ til en nasjonal førstehjelpsdugnad. Målet på sikt er å redde minst like mange som i Danmark, hvor overlevelsen er tredoblet. I Norge overlevde 368 personer etter hjertestans, mens 2353 døde. Det er altfor mange.
Derfor satser regjeringen på livslang læring i befolkningen. Men skal læringen komme til nytte, må den være relevant. 1-1-3-fagmiljøet anbefaler at alle førstehjelpskurs må inneholde kunnskap og øvelse i samarbeid med 1-1-3.
Dette er viktig. Forskning fra Universitetet i Oslo viser at de som har øvd på livredning sammen med 1-1-3, er flinkere enn de som har øvd på vanlige kurs. Og beregninger som er gjort for Helsedirektoratet, viser at bedre utført HLR alene kan redde 100 liv ekstra. Dette har 1-1-3 fokus på:
Trykk hardt og dypt i denne takten: 1, 2, 3, 4, 5… Tell høyt sammen med meg: 1, 2, 3, 4, 5… Bruk kroppstyngden. Veldig bra, fortsett slik!
Telefonen en avgjørende forskjell
HLR ble utviklet i USA på slutten av 1950-tallet og skapte optimisme og entusiasme for å kunne ta livet tilbake. Men etter hvert forstod forskere at det ikke er nok å lære HLR. Folk må også få HLR-veiledning over telefon. Fagmiljøet i Seattle utviklet og testet dette prinsippet tidlig på 1980-tallet, og en oversettelse av deres løsning fikk navnet Norsk Indeks. Den kom til oss tidlig på 1990-tallet. Allikevel fortsatte folk å lære at det er best å få noen andre til å ringe etter hjelp (se f.eks. denne anbefalingen fra 2010 fra NRR).
Dette viste seg altså å være feil. I mange tiår holdt overlevelsen seg lav, til tross for en rivende utvikling innen akuttmedisin med bedre medikamenter og utstyr. Selv ikke hjertestarterens inntog på 1990-tallet påvirket de store tallene.
Problemet var at bare én av tre som kunne HLR, startet HLR på eget initiativ. Dermed var det de færreste med hjertestans som fikk hjelp før ambulansen kom. Panikk og manglede situasjonsforståelse var blant forklaringene. Konsekvensen var at livredningen fra ambulanse og sykehus ofte ikke fungerte. Det hjelper ikke med verdens beste behandling når den kommer for sent.
Etterhvert endret fagmiljøet retningslinjene: Nå skal du ikke lenger få noen andre til å ringe. Du skal ringe selv og følge de rådene som blir gitt.
Og det gjør vi. Ifølge Norsk hjertestansregister fikk 1817 personer med hjertestans HLR før ambulansen kom, og i tre av fire tilfeller takket være 1-1-3. Hos tre av fire som overlevde etter HLR, var HLR igangsatt av 1-1-3.
Så be ikke noen andre for å ringe 1-1-3. Ring selv, og følg de instruksene som blir gitt! Det er det tryggeste.
Les dette i Stavanger Aftenblad