Hjertevakten® har inngått en avtale med Amoena
om å forhandle deres plagg for brystopererte
Daglig leder i Hjertevakten Norge, Synnøve, fikk brystkreft i 2010. Her er litt av hennes historie, og litt av bakgrunnen til at Hjertevakten i dag selger klær til de som er brystoperert
«Jeg ble faktisk ikke helt sjokkert når jeg fikk diagnosen. Jeg hadde det liksom på følelsen at det var det jeg hadde. Det var, i dusjen, en høstdag i 2010 jeg oppdaget at det var noe galt med det ene brystet. Det var et søkk i det venstre. Jeg prøvde å kjenne etter om jeg kunne finne en kul, men det var jo ikke enkelt, og jeg kunne ikke finne noen. Det var bare å bestille legetime, og fastlegen min sendte meg til mammografi og ultralyd. Jeg husker ikke helt hvor lenge jeg måtte vente før jeg kom dit, tror ikke det var så lenge.Da røntgen legen så på bildene og tok ultralyd, fikk jeg jo grei beskjed: «Her er det noe, ja» Han ville liksom ikke si hva det var med en gang. Jeg spurte han rett ut om det var kreft, og fikk da beskjed at det kan se ut som det. Den dag i dag kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke reagerte noe særlig, kanskje jeg visste det, eller kanskje jeg visste at dette kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg tok det i hvert fall veldig rolig og spurte han om hva som vil skje videre. Fikk da beskjed at han ville sende bildene til Haukeland sykehus, og at de skulle kontakte meg for videre utredning. Det ble da litt stille, nett som om han ville se hvordan jeg reagerte, men jeg kom ikke med noen veldig reaksjon. Det var i grunnen litt rart at jeg ikke reagerte mer, for jeg er veldig redd for sykdom. I hvert fall når andre er syke, og jeg husker godt når barna mina var syke som små, eller for den saks skyld når de er syke i dag som voksne, blir jeg bare helt ut av meg, og får en veldig omsorg for dem. Ringer og spør de hele tiden om hvordan det står til, selv ved en liten forkjølelse. Men tilbake til røntgen legen. Ja, han var jeg jo blitt ferdig med, så jeg bare spurte om det var noe mer han skulle gjøre, for viss ikke ville jeg ut og handle. Han så da rart på meg, og slapp meg fri! Ikke rart at min fastlege måtte ringe meg om kvelden, samme dag som jeg fikk diagnosen, for å høre om jeg virkelig hadde forstått at jeg hadde brystkreft. Jeg hadde jo gått rundt i byen og tenkt litt på dette, og funne ut: Det er jo slik at 1 av 10 eller 1 av 12 får brystkreft i løpet av et år. Jeg regnet fort ut at hjemme på Løfallstrand var det ingen som hadde det, trodde jeg, og noen måtte jo få det. Derfor meg!
Etter at diagnosen ble stilt, gikk det slag i slag. Innkalling til Haukeland: Ny mammografi, og ultralyd som konstaterte kreftsvulst på 12mm. Fikk beskjed om at beste alternativ var å fjerne brystet. Under operasjonen sjekket de lymfeknutene, og det ble konstatert spredning til to lymfeknuter. Tror det var i første, og så faktisk i 4. eller 6. Husker ikke, rart hvor for en kan glemme slikt! Mikrometastase hette disse i lymfeknutene, og i alt 16 lymfeknuter ble fjernet. Dette var dagkirurgi, og jeg ble sendt på sykehotell samme dag, hvor min fantastiske mann passet på meg. Min eldste datter var og så meg rett etter operasjonen, tror ikke det var det beste synet hun hadde sett. Jeg så ikke ut, trøtt og neddopet som jeg var. Min yngste datter fikk telefon fra meg med det samme jeg våknet opp fra narkosen, men jeg ante ikke hvordan det hadde gått.
Når jeg tenker etter i dag, så hadde jeg min største reaksjon dagen etter operasjonen, når jeg måtte kle på meg og se at her var det helt flatt på ene siden.
Det føltes absolutt ikke så godt. Dagen etter opprasjonen var det etterkontroll, og hos en sykepleier fikk jeg en stoffprotese. Med en gang jeg fikk lagt den inn, følte jeg meg litt mer hel, og humøret steg hele 110%. Fikk fjernet dren, og etter legetime fikk jeg reise hjem. Hadde da vært på sykehotellet fra mandag, da jeg ble undersøkt, tirsdag da jeg ble operert, og til utskriving onsdag.
Den videre behandlingen var 8 cellegiftkurer og 25 strålinger. Det ble 4 kurer av en type og 4 av en annen type. Den første cellegiftkuren var jeg veldig redd, hadde jo hørt så mye om disse kurene, og ventet at jeg skulle bli så dårlig. Ble ikke dårlig i det hele tatt. Vet ikke hva som var i den, men fikk en enorm energi. Var veldig trøtt de to første dagene, men frem til neste kur kunne jeg faktisk ha påtatt meg å vaske alle naboene sine hus. Var helt ekstrem, var til og med oppe kl 4 eller 5 om morgningen og jobbet. Mistet jo smakssansen, og spiste alt av sterk mat som fantes. Hadde til og med 4 chili oppi middagen, så stakkars de andre som måtte spise den.
De neste 4 kurene var verre. Det hadde jeg også forventet. Hadde lest om denne, og at den var laget av barlind. Under hele oppveksten min, fikk jeg beskjed fra min mor, at barlind er så giftig at den kan ta livet av en hest. Så, jeg ble ganske dårlig. All muskulatur i hele kroppen skrek i smerte. Og energien jeg hadde, varte bare i to dager etter kuren, så var det smerte frem til neste kur. Neglene ble skjøre og stygge, alt i alt ikke noe kjekt. Hadde nedtelling for fullt. Ikke til jeg skulle ha siste kur, men nedtelling til de 14 dagene etter siste kur. Viste at smertene ville vare så lenge. Dette vil jeg aldri mer! Den taxotere kuren sitter faktisk igjen i kroppen i dag: smerter i ben, og armer, følelse av å ha puter under bena. Av og til kjenner jeg det i munnen, tørrheten, smakløsheten som ble borte under kurene kommer igjen. Og dette var kuren som egentlig skulle være bedre enn første. Mange av de jeg har snakket med senere reagerte ikke på denne i det hele tatt, men ikke alle reagerer på samme måte. Ja, og så mistet jeg jo håret da. Det vil si at etter 2. gangs cellegift, fikk jeg mannen min til å fjerne det. Det gjorde meg faktisk ingenting, utrolig nok.
Etter den 8. kuren, tok det ikke mer enn en uke, før jeg måtte til sykehuset for å klargjøres til stråling. Var ikke god i kroppen, og siste kuren satt godt igjen. Hadde store problemer med å gå mer enn 10 meter, bena ville liksom ikke holde meg oppe. Jeg ukependlet da til Haukeland i 5 uker, var kun hjemme i helgene. Hadde utstyrt meg med DVD spiller og en god serie. Måtte jo ha noe å gjøre på, for strålingen tok jo kun 10 minutter hver dag. Småturer i terrenget rundt sykehuset gjorde godt, og formen kom litt etter litt tilbake.
Nå er det to år siden jeg var ferdig behandlet, og sliter fortsatt med litt smerter etter kurene og strålingen. Har vært veldig plaget av kramper, men mindre i den siste tiden. Krampene kommer i begge bena samtidig.
Av og til når jeg får smerter i kroppen av ukjent grunn, selv en liten forkjølelse, går tankene til kreften. Om den har klart å vri seg unna alle behandlingene, men har en god fastlege som kan ringer til, hun er aldeles strålende. Har alltid tid til meg. Det er bra!
Dette er litt av min historie, så får vi se om jeg går for DIEAP operasjon eller ikke. Regner med at det er nesten ett års ventetid, så i slutten av 2014 vet jeg noe mer. Da må jeg jo ha tatt en endelig stilling til dette!»
Jeg bruker i dag protese, som må legges inn i BH. Jeg har og en som kan klebes på huden, men den løsner av og til. Derfor holder jeg meg til den andre.
Jeg har falt for AMOENA sine BH`er. De sitter godt, de er fine og gode å ha på. Jeg har til og med funnet en som gjør at jeg kan ha på meg utringede kjoler og t-skjorter, og kan bøye meg ned uten at jeg trenger vise alle at jeg mangler en pupp. Da ble jeg glad, da!
Dessverre er det for meg, og mange andre, er det langt til nærmeste forhandler av Bh´ene. Jeg har savnet å kunne sitte i ro og fred hjemme i stuen, og kjøpe dette på nettet.
Nå tilbyr Hjertevakten® Amoena sine BHér. I sin nettbutikk, i første omgang lagerfører vi 6 forskjellige modeller, vi vil etter hvert ta inn flere. Det er bare å komme med forslag til hva dere vil ha.
De fleste varene vi har på nettbutikken vår, sender vi til kunden samme dag som vi mottar ordren.
I en innkjøringsfase, er det ikke sikkert vi får dette til med alle Amoena Bh ene men målet er å få samme leveringstid her som med alle andre varer så raskt som mulig.
Fakta:
I dag er det ca 8 som får diagnosen brystkreft hver dag. Til sammen 3000 i året.
