– Det raskeste jeg har opplevd at noen har dødd av blodforgiftning er 1,5 time, sier sykepleieren.
Jeg har akkurat kommet hjem fra sykehuset etter det som skulle være en rutineoperasjon. Klokken er litt over ti om kvelden. Jeg er sliten, men veldig fornøyd. Operasjonen har gått bra. Jeg syns at det meste går på skinner. Jeg kryper til sengs. Jeg er helt uforberedt på det som skal komme.
Jeg våkner av at kroppen skjelver av frostrier.Klokken er halv to og jeg ligger forvirret i mørket. Hodet fungerer ikke helt. Jeg tar to paracet og håper på bedring. Jeg sovner ganske raskt igjen.
Det kan være tilfeldigheter som redder livet dit. At du gjør det eneste riktige. Når du ikke aner at det virkelig er fare på ferde. Litt feber er vel ikke så farlig? Jeg har tatt en ny paracet. Klokken er halv åtte. Det føles ikke så ille. Det kan jo tenkes at jeg er på bedringens vei.
Jeg bestemmer meg likevel for å ringe sykehuset. Jeg får klar beskjed:
– Kom hit. Med en gang!
Kona kjører meg til akuttmottaket. Jeg tenker at det blir litt flaut hvis dette viser seg å ikke være særlig alvorlig. Jeg vil jo ikke være til bry. Inne på akuttmottaket går det fort unna. Kanskje 30 minutter senere får jeg min første dose antibiotika. Rett i armen.
-Sepsis, sier legen. Jeg har aldri hørt ordet før, men nå lærer jeg at det betyr blodforgiftning. En infeksjon spyr ut bakterier og kroppens forsvar overreagerer. Indre organer vil ta alvorlig skade og svikte. En etter en. Det er den sikre død. Hvis man ikke får behandling. Sepsis er en av de vanligste dødsårsaker på norske sykehus.
-Vil du ha en dyne til, spør sykepleieren. Det er blitt formiddag og jeg hakker tenner av frostriene. Selv om jeg har to dyner er det som å være i en snøhule. Uten klær. Jeg prøver å lese en avis, men jeg skjønner ikke ha som står der.
Om natten skjer noe eventyrlig vakkert. Det er som være del av en kjærlighetssang. Jeg er inne i øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Når du er på ditt alle mest sårbare. Når du ligger i ørska. Og det er mørkt rundt sengen. Da kommer det en sykepleier midt i natten, med en liten lommelykt. Hun setter seg på kne ved sengen og gjør alle de tingene som skal til for at du skal ha det bra. Følelsen er nesten ikke til å tru.
Nå har jeg nettopp kommet hjem. Jeg har 8 døgn på sykehus bak meg. Jeg har lært mange ting. Av portøren at det fins to typer senger. De gamle og de nye, og at de gamle er noe dritt å dytte på. Av renholderen at å jobbe på dette sykehuset i 23 år har vært et privilegium, for folk blir glade av at det lukter rent. Av mannen som alltid har en ny vits på lager når han kommer med tralla og serverer måltidene, og som forteller at ”du skulle vært her før 2008 for da bød vi på øl og vin til alle som ville ha”. Av vaktmesteren som kommer og strammer skruen i nattbordlampen min slik at den slutter å henge med hodet. Og til alle de jeg delte rom med, skjebnene som flyttet inn og ut, med smerter, fortvilelser og håp, vil jeg si at historiene dere gav meg skal jeg aldri glemme. Man ler mye mer på sykehus enn du kanskje er klar over.
Jeg vil også rette en dypfølt takk til den demente damen nede i gangensom tror at hun er budeie og som hver kveld ligger og roper inn kyrne. Den siste kvelden gikk jeg forbi døren hennes og sa MØ. Les artikkelen i Nettavisen
Les også:
- Bidrar i behandlingen av sepsis
- Blodforgiftning: William (1) døde av sepsis fordi ingen innså hvor alvorlig situasjonen var.
- Sykehusene gjorde alvorlige feil – nå har Universitetssykehuset Nord-Norge funnet nye, livsviktige løsninger
- Er i ferd med å løse gåten bak en av sykdommene som tar flest…
- Kan det være Blodforgiftning?
