Vi vet det funker for mus og mark. Forskning peker mot at også mennesket virkelig kan forlenge livet ved å leve på sultekost.
Det er kanskje verdens mest irriterende faktum:
Stadig mer forskning peker mot at det faktisk er mulig å forlenge livet betydelig. Hvis du bare er villig til å tilbringe resten av dine dager med sulten gnagende i tarmene.
Forskning på en rekke arter, fra mark til mus, har vist at det å leve på en mild sultediett øker sjansene for å et langt liv. Det store spørsmålet er så klart: Gjelder det samme for oss mennesker?
Selv om noen mennesker, ifølge BBC, allerede har tillagt seg den mulig livsforlengende livsstilen, har vi faktisk manglet solide svar fra vitenskapen.
Saken er nemlig den at resultatene spriker.
Det er gjort to langvarige, grundige studier av effekten av kalorirestriksjon på rhesusaper – som anses som en svært god modell for mennesket.
Den ene studien konkluderer med at aper på sultediett hadde bedre helse og levde lenger enn aper på vanlig fôr. Den andre fant ingen tydelig effekt. Og dermed er vi altså like langt.
Men nå mener et team av forskere at de kan forklare hvorfor resultatene spriker. Og hvordan de i praksis ikke spriker likevel.
Resultater som slo hverandre ihjel
De to studiene det er snakk om, startet på 1980-tallet. Den ene ved National Institute of Aging (NIA) og den andre ved University of Wiscounsin (UW). Begge sammenlignet en gruppe rhesusaper på sultediett med tilsvarende aper på vanlig kost.
Førstnevnte konkluderte med en tydelig positiv effekt av sulteforing, både på helse og livslengde, i en vitenskapelig artikkel publisert i 2012. Men i 2013 offentliggjorde UW sin studie, med motsatt resultat.
Nå har imidlertid forsker Julie Mattison og en del av det gamle teamet fra NIA gått over og sammenlignet dataene fra begge undersøkelsene, for å se om de kan forstå hvorfor resultatene ble så forskjellige.
Og forskerne mener å ha funnet forskjeller som i store trekk kan forklare saken.
Kontrollgruppene var forskjellige
En viktig forskjell handler slett ikke om apene på sultefôr, men om dyra som ikke fikk noen spesiell behandling.
For mens apene på sparediett hadde ganske like betingelser i eksperimentene ved både UW og NIA, var forskjellen større mellom kontrollgruppene.
Kontrollgruppa – altså apene som ikke fikk noen spesiell behandling – ved UW spiste vesentlig mer og var tjukkere enn kontrollgruppa ved NIA. Faktisk var begge gruppene ved NIA ganske sammenlignbare med lavkalorigruppa ved UW.
Dermed er det sannsynlig at kontrollgruppa ved NIA faktisk spiste såpass lite at de også nøt godt av helseeffektene av en sparediett. Det å redusere energiinntaket enda mer – som i sultegruppa ved NIA – ga ikke noen ekstra effekt, tror Mattison og kollegaene.
Andre forskere har stilt spørsmål ved hele sult-mot-aldringshypotesen av lignende grunner.
Gjelder trolig også mennesker
I en forskningsartikkel argumentene to forskere med at antialdrings-effektene vi har sett på pattedyr kanskje ikke skyldes at sulteforede dyr lever lenger enn normalt, men at dyra i kontrollgruppene får spise så mye de vil. Dette fører til at de blir overvektige, og dermed lever kortere enn de skal.
Mattison og co konkluderer derimot med at de to studiene begge peker mot at også aper – og dermed trolig mennesker – får bedre helse og lenger liv av å leve på sultegrensa.
Og dette gjør det kanskje enda mer interessant å forske mer på mekanismene bak den spesielle effekten.
For mens det nok er lite sannsynlig at store deler av befolkningen kommer til å slå seg på en livslang slankediett, kan vi kanskje håpe på å finne medisinske metoder for å oppnå samme effekt.
