I en studie publisert i det prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftet Science denne måneden fant en at infeksjon med kyssesykeviruset (Epstein-Barr virus/EBV) kanskje er en avgjørende faktor for at MS-sykdommen utløses. Dette har lenge vært en hypotese, men er ikke tidligere tydelig vist.
Økt Risiko
Studien ble gjort på data fra 10 millioner mennesker som har tjenestegjort i det amerikanske forsvaret, og som er fulgt over tid. Risiko for MS økte 32 ganger etter infeksjon med kyssesykevirus, noe som ikke var tilfelle ved andre virusinfeksjoner. Av 801 personer som fikk MS var det bare 1 som ikke hadde positiv blodprøve for infeksjon med kyssesykeviruset, noe som tyder på at infeksjon med EBV kan være nødvendig for å utløse MS.
I studien fant de at hos de som senere utviklet MS var smitte med kyssesykeviruset forbundet med økning av en markør på skade av nervecellene, noe som kan tyde på at sykdomsprosessen startet med infeksjonen.
Etter infeksjon med kyssesykeviruset blir det liggende inaktivt (latent) i hukommelses B-celler i kroppen livet ut. Siden ca. 95 % av den voksne befolkningen har blitt smittet med kyssesykeviruset, er ikke infeksjon med kyssesykevirus den eneste årsaken til MS, men den aktuelle studien viser at slik infeksjon sannsynlig er nødvendig for at MS utløses.
De som får MS har også en kombinasjon av andre risikofaktorer/utløsende faktorer, hvor vi ikke kjenner alle. Infeksjon med kyssesykevirus er imidlertid den eneste risikofaktoren vi nå vet må være tilstede før sykdommen utløses.
Det er ikke kjent hvordan infeksjon med kyssesykeviruset kan utløse MS. Det kan være at immunreaksjonen mot EB-viruset gir en kryssreaksjon mot myelin eller andre proteiner i hjernen, eller at virusinfeksjonen gir stimulering og vekst av skadelige immunceller (B-celler), og/eller at immunresponsen mot viruset skader hjerneceller/myelin på andre måter, indirekte.
Førsteforfatterne på studien er Kjetil Bjørnevik og Marianna Cortese, som etter å ha tatt doktorgrad i Bergen arbeider i en forskergruppe ved universitetet Harvard, i USA. De er i ferd med å bli tilknyttet Neuro-SysMed.
Kyssesykeviruset
Oppsummering
Sykdommen mononukleose har ingen spesielle årstidsvariasjoner.
Har du hatt sykdommen, gir det livslang immunitet.
Mononukleose rammer ofte eldre barn og unge. I Norge er det vanlig med enkelttilfeller av sykdommen, men den kan også forekomme med flere tilfeller i nærmiljøet. Mononukleose er en sykdom de fleste gjennomgår i løpet av barne- og ungdomsårene, og i 20-årsalderen har rundt 90 prosent antistoffer mot sykdommen som viser at de har gjennomgått infeksjonen.
Smitte utenom ungdomsårene gir vanligvis lite symptomer. Alvorlige infeksjoner er svært uvanlig i Norge.
Symptomer og forløp
Omtrent halvparten av de unge som smittes har ingen symptomer. Symptomer i ungdomsårene er slapphet og ofte øyelokkhevelse, deretter halsbetennelse og betennelse i mandlene og utslett. Mange opplever også å få forstørret milt.
Man kan også få forstørrete lymfekjertler, spesielt på halsen. Forhøyde leverfunksjonsprøver er også svært vanlig hos unge.
For de aller fleste er symptomene over etter noen uker, men for noen vil infeksjonen medføre en lengre periode (2-6 måneder) med slapphet og lavere energinivå.
Epstein-Barr virus (EBV) kan også forårsake andre akutte infeksjoner uten at man utvikler mononukleose. Slike akutte infeksjoner kan være leverbetennelse og hjernebetennelse.
Smittsomhet og inkubasjonstid
Smitte skjer via kontaktsmitte gjennom spytt ved kyssing, deling av flasker o.l. I de fleste tilfellene skjer smitteoverføring fra friske bærere av viruset. Viruset utskilles gjennom spytt i lang tid etter infeksjon, kanskje opptil ett år. EBV kan også overføres ved blodoverføring.
Tiden fra smitte til eventuelle symptomer er fire til seks uker.
Forebygging
Unngå utveksling av spytt (kyssing, deling av flasker) under og etter sykdom. Ved forstørret milt bør aktivitetsnivået reduseres. Inntak av alkohol frarådes ved forhøyede leverenzymer. Personer med påvist sykdom kan gå tilbake i arbeid ved tilfredsstillende allmenntilstand. Det finnes ingen vaksine.
Behandling
Ingen spesifikk behandling. For de fleste er sykdommen selvbegrensende, men en mindre andel av de smittede kan utvikle lever- og miltkomplikasjoner og noen utvikler langvarig tretthet. Det er ikke mulig å forutsi hvem som får langvarige symptomer, og det er heller ikke tiltak tilgjengelig for å hindre slik utvikling. Ved forstørret milt bør aktivitetsnivået til den syke reduseres.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Unngå utveksling spytt (kyssing, deling av flasker) ved og etter klinisk sykdom. Grunnet leveraffeksjon bør smittede holde seg unna alkohol og medikamenter som brytes ned i leveren (inkludert paracetamol). For å redusere risiko for miltruptur anbefales også at personer med mononukleose holder seg unna høyintensiv fysisk trening i perioden etter infeksjon.
Eventuell skriftlig informasjon til ungdomsmiljøer ved flere tilfeller i nærmiljøet. Personer med påvist sykdom kan gå tilbake i arbeid ved tilfredsstillende allmenntilstand.
Personer med sikker hepatitt forårsaket av EBV gjennomgått for mer enn 6 måneder kan eventuelt gi blod. Personer som har hatt mononukleose utelukkes fra blodgivning minimum 6 måneder etter erklært frisk.