Ulike svulster i prostata hos én og samme person har helt ulike genforandringer. Denne nye kunnskapen vil forskere bruke til å identifisere pasientene med aggressiv kreft.
Når en mann får diagnosen prostatakreft, har han vanligvis flere små svulster i prostatakjertelen.
Vi har visst lenge at disse svulstene ikke er prikk like. Men vi ønsket å finne ut hvor forskjellige de faktisk er, sier Rolf Skotheim.
Han leder en forskningsgruppe som studerer genforandringer i kreft ved Oslo universitetssykehus.
Målet er at forskningen skal lede til en mer persontilpasset kreftbehandling.
Unike pasientprøver
For å undersøke prostatakreftsvulster nærmere samlet gruppen biologisk materiale fra 573 pasienter som ble operert for prostatakreft ved Oslo universitetssykehus mellom 2010 og 2012.
Flere prøver ble tatt fra den opererte prostatakjertelen til hver person, og forskerne samlet informasjon om hvordan det har gått med pasientene i tiåret etter inngrepet.
Like som snøkrystaller
Med støtte fra Kreftforeningen studerte forskningsgruppen deretter genforandringer i pasientprøvene. Både hvilke mutasjoner genene har og hvor aktive de er.
Det de fant, forbauset dem.
Selvfølgelig fant vi mange mutasjoner. All kreft har mange mutasjoner som ikke finnes i friskt vev. Men i nesten alle tilfeller viser det seg at de ulike svulstene hos en og samme person, ikke hadde én eneste mutasjon til felles, forteller Skotheim.
To prostatasvulster fra samme person har faktisk like forskjellige sett med mutasjoner som svulster fra forskjellige personer, legger han til.
Det tyder på at hver svulst er et separat krefttilfelle, og at de har oppstått uavhengig av hverandre. Dette er spesielt for prostatakreft og ikke vanlig i noen andre vanlige kreftformer.
Finne hissigproppene
Prostatakreft er den vanligste kreftsykdommen blant menn i Norge. I 2020 ble 5030 nordmenn rammet. Og selv om svært mange overlever, er det en alvorlig sykdom hvis kreften sprer seg.
Det er derfor behov for bedre metoder for å skille pasientene som har en hissig form for prostatakreft og trenger omfattende behandling, fra dem som vil leve godt uten.
Spesielt for dem som legene vurderer til å ha prostatakreft med middels risiko, er det ofte ikke lett å avgjøre hvem som trenger operasjon og hvem som kan klare seg med hyppige kontroller.
Det gjelder faktisk en tredjedel av alle med prostatakreft.
Kreftforskere har brynt seg på denne utfordringen i en del år allerede. Funnene til de norske forskerne kan gi svar på hvorfor det har vært vanskelig å utvikle gode genetiske tester for prostatakreft.
Hvis du baserer de genetiske analysene dine på bare én svulst, kan du nemlig gå glipp av den svulsten som har mest å si for hvordan sykdommen utvikler seg.
Vi har sett nærmere på tre genetiske tester som er tatt i bruk i USA, og genene som inngår i deres tester har ulikt genuttrykk fra svulst til svulst i samme pasient. Treffer du riktig svulst er testen relevant, men gjør du ikke det, så blir jo testsvaret også irrelevant, forteller Skotheim.
På sporet av en genetisk test
Skotheim og samarbeidspartnere brukte sitt unike pasientmateriale for å finne et svar på dette, og de lette i samtlige 20.000 gener.
Vi har faktisk klart å finne 16 gener der vi ser at høy genaktivitet er vanlig i alle svulster hos personer som senere får tilbakefall fra sykdommen, men ikke hos resten.
Nå følger de opp funnene i et innovasjonsprosjekt der målet er å utvikle en ny genetisk test. I en slik test vil høy genaktivitet bety at kreften sannsynligvis er av den hissige typen.
Tverrfaglig samarbeid
Skotheim er også professor ved Institutt for informatikk på Universitetet i Oslo (UiO).
Når vi gjør en genomanalyse i dag, får vi gjerne noen milliarder tall ut i andre enden. Den vanlige biologikompetansen strekker ikke til for å analysere dette, forteller han.
Informatikere har derfor en viktig plass i forskningen. Det samme har de avanserte tungregneanleggene og supercomputerne ved UiO, som behøves for å gjøre analysene.
Det er det tette samarbeidet mellom informatikere, biologer og leger, og selvfølgelig pasientene som er villige til å delta, som gjør forskningen vår mulig og som gjør at vi får det til, sier Skotheim.
To scenarioer
Skotheim ser for seg to mulige scenarioer for hvordan en test basert på de 16 genene kan brukes. Ved mistanke om prostatakreft tas det vevsprøver fra prostatakjertelen, såkalte biopsier.
Hvis biopsiene viser at man er i gruppen med middels risiko, må man avgjøre om en operasjon er nødvendig.
Da kan det telle på vektskålen for å gjøre en operasjon at den genetiske testen viser at man er i gruppen med dårligere prognose, sier Skotheim.
Det andre scenarioet er etter en operasjon.
Hvis testen viser at du er i den dårlige prognosegruppen da, bør du få tilleggsbehandling raskt og ikke vente til du får det tilbakefallet som du sannsynligvis vil få.
