Letingen etter en vaksine mot covid-19 fortsetter. I mellomtiden lover kombinasjoner av eksisterende medisiner godt i kampen mot sykdommen.
Seks måneder etter at covid-19 brøyt ut, er mer enn 9 millioner mennesker smittet. Flere enn 470 000 er døde. Foreløpig finnes ingen vaksine eller kur.
Nå har et forskerteam fra Norge og Estland sett på flere mulige måter å kurere sykdommen. De har både gode og dårlige nyheter.
De gode nyhetene er at de har identifisert seks eksisterende medisiner som virker mot sykdommen i laboratorietester. Dette er medisiner som virker mot flere virus samtidig, såkalt bredspektrums-medisiner. De er også gjennomtestet tidligere, sånn at vi vet at de er trygge å bruke for mennesker.
To av de seks medisinene viste seg å ha en enda sterkere virkning når de ble kombinert med hverandre, i hvert fall i cellekulturer. Cellekultur er celler som er dyrket i kunstige medier utenfor en organisme.
– Dette er spennende nye data fra arbeidet vårt, sier Magnar Bjørås, professor ved NTNUs Institutt for klinisk og molekylær medisin. Han er en av flere forfattere av en ny artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Viruses.
De dårlige nyhetene er at et annen behandlingsalternativ kanskje ikke virker. Å bruke blodplasma fra pasienter som er blitt friske fra covid-19 for å behandle de alvorlig syke pasientene, virker kanskje bare om plasmaet er tatt rett etter at donoren ble frisk.
– Om plasmaet tas to måneder etter at donoren fikk diagnosen og så overføres til en syk pasient, virker det kanskje ikke, sier førsteamanuensis Svein Arne Nordbø ved Institutt for klinisk og molekylær medisin. Han er også overlege og mikrobiolog ved St. Olavs Hospital.
Cellekulturer gjør arbeidet raskere
Forskergruppen utviklet cellekulturer som de kunne bruke for å dyrke SARS-CoV-2, navnet på koronaviruset som forårsaker covid-19.
Kulturene gjør at de kan teste effektiviteten til de ulike medisinene i laboratoriet. De fant ut at en celletype kalt Vero-E6 var best å bruke for å dyrke koronaviruset, og kunne teste 136 medisiner ved å bruke cellekulturene.
Undersøkelsene identifiserte seks eksisterende medisiner som hadde en viss effekt på viruset, og flere kombinasjoner av medisiner som virket sammen.
– De seks var nelfinavir, salinomycin, amodiaquine, obatoclax, emetine og homoharringtonine, sier førsteamanuensis Denis Kainov ved Institutt for klinisk og molekylær medisin.
Den beste effekten hadde en kombinasjon av nelfinar og amodiaquine, forteller Kainov. Det siste funnet var oppmuntrende nok til at forskerne håper andre vil følge opp resultatene og begynne med å teste medisinkombinasjonene i pasienter.
– Både nelfinavir og amodiaquine kan du svelge. De hindrer virusinfeksjon i cellekulturer, sier Kainov.
Nå bør det prøves ut videre i ulike tester.
Test for å vurdere antistoffer
Forskerne ville også se på hvor effektivt det er å bruke blodplasma fra pasienter som har kommet seg i behandlingen av covid-19.
Vero-E6-cellene ga dem muligheten for å utvikle en test for å vurdere effektiviteten til antistoffene som kroppen lager i kampen mot viruset. Forskerne tok blodplasma fra pasienter som hadde kommet seg og tilførte det til cellekulturer med levende virus.
Da kunne de se hvor effektivt antistoffene nøytraliserte eller drepte viruset. Plasma fra pasienter som har kommet seg kaller forskerne konvalesent serum.
– Konvalesent serum inneholder antistoffer mot viruset, og slike serum har vært brukt det siste tiåret med en viss suksess i kampen mot virus der det nå ikke finnes vaksiner eller medisiner, sier Nordbø.
Men når det brukes i behandlingen, er det avgjørende at serumet inneholder nok antistoffer som er i stand til å inaktivere eller drepe viruset. Den eneste måten vi kan vite om serumet er sterkt nok, er å tilføre det til levende virus, og teste det på celler som kan dyrke viruset.
Vanlige antistofftester kan kanskje ikke vise om det konvalesente serumet faktisk dreper eller nøytraliserer viruset. Det betyr at disse nøytraliseringstestene fremdeles er de som er best egnet.
Testene ga forskerne muligheten for å prøve ut konvalesent serum fra flere pasienter. De kunne se at enkelte av pasientene knapt produserte antistoffer, noe som er bekreftet av annen forskning.
De kunne også se at serumet er mer effektivt jo kortere tid det har gått siden pasienten har kommet seg. To måneder etter diagnosen hadde ikke serumet nok antistoffer i seg til å kunne kjempe mot viruset i celleprøvene.
– Konklusjonen er at klinikere må samle inn blodplasma som skal brukes i behandling så snart pasientene kommer seg etter covid-19, sier Nordbø.
Men funnet går ikke mot tanken om varig immunitet.
– Om pasienten ble utsatt for viruset en gang til, ville cellene i immunforsvaret mest sannsynlig være forberedt på å øke produksjonen av antistoffer igjen, sier Mona Høysæter Fenstad, forsker ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved St. Olavs Hospital.
Cellekulturer gjør annen forskning mulig
At forskere kunne diagnostisere og isolere virus fra pasienter i Trøndelag, ga dem muligheten for å studere opphavet og evolusjonen til viruset. Arbeidet ble ledet av Bjørås og adoptert av norske myndigheter. Det kan potensielt eksporteres til andre land.
Ved å fastslå den genetiske oppbyggingen av viruset kunne forskerne sammenligne det med de som allerede er registrert og finne ut hvor viruset stammer fra.
– Vi fastslo at SARS-CoV-2 som ble isolert i Trondheim, kom fra Kina, Danmark, USA og Canada, sier Aleksandr Ianevski, doktorgradskandidat ved NTNUs Institutt for klinisk og molekylær medisin.
– Da er det mulig å stille spørsmål ved om Norges reiserestriksjoner, som ble innført 12. mars, kanskje skulle ha vært introdusert tidligere for å hindre viruset i å nå landet vårt, sier forskeren.
– Men å se hvordan virus forflytter seg rundt på kloden kan potensielt gi oss nyttig innsikt i viruset og hvordan det overføres, mener han.
Databaser fra tidligere forskning tilgjengelig
Kainov og Ianevski hadde tidligere gått gjennom den forskningslitteraturen for å identifisere såkalte BSAA eller broad spectrum antivirals som er bevist trygge for mennesker.
Disse antivirale medisinene virker mot to eller flere familier av virus og har passert den første fasen av kliniske tester.
Forfatterne identifiserte også 46 BSAAer som potensielt kunne virke mot SARS-CoC-2, inkludert remdesivir og favipiravir, som nå studeres i flere tester rundt om på kloden.
Fordelen med å bruke disse stoffene er at de har vist seg å hindre utviklingen av koronaviruset i laboratoriet, samtidig som de er trygge å bruke på pasienter uten å teste dem først. Fremdeles ville de trenge tester for å se hvor godt de faktisk virker i menneskekroppen og hvilke doser som trengs.
Ianevski og hans kolleger har laget en annen nettside som presenterer oppdatert informasjon om dette og annen forskning på covid-19. Denne siden kan du finne her.
